Islam er en religion som utgjorde sin tilsynekomst i menneskehetens historie med ropet om «nei!» fra Mohammed (fvmh), arvingen av Abreham, manifestasjonen av religionen av guds enhet og menneskehetens enhet, et nei som begynner med ropet etter felleskap, et utrop som Islam gjenopptok når det ble konfrontert med aristokrati og kompromisser.

OVERSATT AV: ABDALLAH ALEXANDER LILLERØDBERGET

Shiaislam er den Islam som differensierer seg selv og velger sin retning i historien av Islam med et nei fra Imam Ali, arvingen av Mohammed og manifestasjonen av Sannhetens og Rettferdighetens Islam. Et nei som han gir til Valgrådet av Kalifen som svar til Abdul Rahman, som var manifestasjonen av islamsk aristokrati og kompromiss. Dette nei ble intill Safavidene annerkjent som en del av Shia bevegelsen i islams historie, en indikasjon av den sosiale og politiske rollen til en gruppe som er tilhengere av Imam Ali, kjent for deres omgang med og vennelighet overfor profetens familie. Det er en bevegelse basert på Koranen og overleveringene, ikke Koranen og overleveringene utropt av Umajjadene, Abbasidene, Ghaznavidene, Seldsjukkene, Mongolene og Timuridene, men de som er overlevert av profetens familie.

Islams historie følger en merkelig/fremmed sti som gangstere og bøller fra de arabiske, persiske, tyrkiske, seldsjukske, mongolske eller timuridske dynstiene nøt alle sammen retten til lederskap over det muslimske samfunn/felleskapet, og til kalifatet til profeten av Islam, og til utelukkelsen av profetens familie og de rettmessige imamene av Islam. Og shia islam begynner med et nei, et nei som motsetter seg stien valgt av historien og opprører mot historien. Den gjør opprør mot en historie som i koranens, kongers og cæsarers navn følger stien av uvitenhet, og i navnet til overleveringene ofrer de som er vokst opp i huset til koranen og overleveringene.

Shiaer/Shia muslimer aksepterer ikke historens valgte sti. De avslår lederne som styrte muslimene gjennom historien og bedro majoriteten av folket gjennom deres tronfølge av profeten og deres formodentlige støtte til Islam og hedenskap. Shia muslimer snur ryggen deres til de overdådige moskeene og de storartede palassene til kalifene av Islam og vender seg heller mot det ensome leirhuset til Fatima. Shia muslimer, som representerer den undertrykte, rettferdighetsøkende klassen under kalifatet, finner hva som helst og hvem som helst de søker/ber om gjennom dette huset.

Fatima:

Arvingen av profeten, manifestasjonen av de undertrykkedes rettigheter og samtidig symbolet på den første protesten, en mektig og uttrykkelig inkarnasjon av søken etter rettferdighet.

Ali:

Manifestasjonen av de undertrykkedes rettferdighet, en sublim inkarnasjon av sannheten som er ofret på alteret til umenneskelige regimer, og som ligger gjemt under dekke av den overfladiske religionen til herskerne.

Hassan:

Manifestasjonen av den siste motstanden fra garrisonen av Imamat Islam, som konfronterer den første garrisonen av islamsk styre.

Hussein:

Bærer vitne for de som har lidd martyrium under undertykkerne gjennom historien, arvingen av alle ledere som kjemper for frihet og likhet/likestilling og søkerne etter rettferdighet, fra Adam til han selv. For alltid budbringeren av martyrium, manifestasjonen av blodig revolusjon.

Zeinab:

Bærer vitne for alle de forsvarsløse fanger i (((henrettelsesystemet))), og er budbringeren igjen etter martyrium og manifestasjonen av revolusjonens budskap.

Shia muslimer tar deres slagord/mottoer fra inkarnasjonen av motgangen og håpene til de undertrykte massene. Vær oppmerksom mot herskerne, og i opprør mot dem, ((de roper ut));

Søk lederskapet til Ali og flykt fra grusomhetens styre. Velg Imamat og stemple strøket, mistro og berøvelse på panna til Kalifatet.

Velg rettferdighet og styrt systemet av paradoks og diskriminering i eierforhold.

Velg prinsippet av å være klar til å protestere mot de eksisterende forholdene, hvor den styrende regjeringen , religiøse ledere og aristokrati forsøker å vise at alt er i henhold til guds vilje, den guddommelige loven og tilfredsstillelsen av Gud og hans skapninger. Slike ting, for den styrende regjeringen, inkluderte deres erobringer, deres plyndring av moskeer, (((ide)assosiasjon,samvær,forbunfd)), skoler, gaver, (((legater))), veldedighet, (((skikk og bruk(praksis),observasjon))) av religiøse sermonier og (((praksis,skikk,utøvelse))).

Velg relgiøst(((samvittighetsfult))) lederskap for sentralorganiseringen av bevegelsen.

Velg å etterligne det beste av dere, så dere kan organisere deres krefter ordentlig og skap orden, disiplin og en fast kurs.

Velg viseregentskapet til Imamen for å ha en ansvarlig leder.

Gi en del av kaptitalen for å forsyne den sosialpolitiske kampen, for et undervisningsfundament og for opplæring i et system der alle religiøse ressurser er innkrevd ved makt av regjeringen, handlende som lovens regjering.

Velg sørging for å fortsette den konstante historiske kampen til Shiitene mot ranere(((usurpatorer))), forræderi, grusomhet og utspringene av bedrag, løgn og degenerasjon, og fremfor alt for å holde o livet minnet om martyrene.

Husk ashura, for å ydmyke herskerene som kaller seg selv arvtakere til profetens tedisjoner, for minnet om dette vil bevise at de er arvtagerene til morderene av profetens familie. Det vl vise deg en handlekraftig sti, og gi et svar til det tilbakevenende spørsmålet; «Hva må gjøres». Det vil hjelpe deg til å bestemme den beste agendaen i kampen mot tyraniet. Det vil unngå å adlyde grusomhet. Det vil sørge for et mønster til historens ubrutte kontiunitet. Det vil erklære en endeløs kamp mellom arvtagerene til Adam og arvtagerene til djevelen. Ashura minner oss om læren av det evige faktum at dagens utgave av islam er den forbrytersk islam kledd i tradisjonens klær, og at den sanne islam er den skjulte islam, gjemt i martyriumets røde kappe.

Og til slutt hemmeligholdelse; skaper en lur kamuflesje for organisasjonen og dens virksomhet, tilhørighet(((tilslutning))), lederskap, karakter og planer, for å beskytte lederskapet, folk og grupper mot overgrep fra dagens herskere, og fra kaldhjertetheten til de religiøse organisasjonene forbundet med dem, som kan enten bakvaske shiite-bevegelsen gjennom bannlysning og hisse de uvitende massene opp mot dem, eller ødelegge dem gjennom forfølgelse eller svekke dem gjennom omfattende drap, fengsling og deportasjoner, og slik skape de beste forholdene for kampen og dens fortsettelse; å praktisere forsiktig hemmeligholdelsens prinsipper og opprettholde den særegne kondisjonen til en undergrunnsbevegelse.

Man kan se at i mere enn åtte århundrer (inntil Safavid tidsalderen), Alavite shiisme var mer enn bare en revolusjonær bevegelse i historen som bekjempet alle de autokratiske og klassebaviste regimene til Ommayad og Abbasid kalifatene og kongedømmene til Ghaznavidsene, Seljuksene, Mongolerne, Timuridene og de to Khaniderne som hadde gjort regjeringsversjonen av sunni skolen til deres offisielle religion, og den førte en hemmelig kamp av ideer og handling. Som en revolusjonær bevegelse, shiisme hadde en vel organisert, informert, rotfestet og vel definert idiologi, med uttrykkelige opg bestemte mottoer og en disiplinert og vel frisert organisasjon. Den førte de berøved eog undertrykte massene inn i deres bevegelser for frihet og søken etter rettferdighet. Det anses for å ha vært startpunktet for kravene, bekymringene og opprøret til de intelektuelle som søkte etter å få deres rettigheter oppfylt, og for massene i deres søken etter rettferdighet.

På grunn av dette, gjennom hele historien, mens makten til herskerene vokste, vanskelighetene, uretferdigheten, fordrivelsen, fornektelsen av folks rettigheter og utnyttelsen av bøndene økte. Ulikhet ble mer utpreget på grunn av aristokratiet, klasseforskjeller, hjernevasking, ideologiske fordommer, forbindelsene mellom teologene og herskerene, fattigdommen og nøden til massene, og makten og rikdommen til herskerene. Når dette oppstod, shiia fronten ble sterkere, de basiske slagordene ble kraftigere, og kampen til shiitene ble mer intens og viktigere. Den forandret seg fra en tankeskole, en måte å studere på og religiøs sekterisme reservert for de intelektuelle og de få utvalgte, til en måte å forstå islam og kulturen til folket av profetens hus ordentlig når man ble konfrontert med gresk filosofi og orientalsk sufisme, og til en rotfestet og revolusjonær sosial-politisk bevegelse av massene, spesielt den rurae befolkningen. Det forårsaket stor frykt blandt de autokratiske herskerene og den hyklerske religiøse gruppen som styrte folket i navnet til sunni sekten.

Det er på grunn av dette at de psaudo intelektuelle og fritenkende herskerene, som inkluderer jødene, kristne, magian og til og med materialistene liker frihet, heder og innflytelse, snakker om sjiitene med slik sinne og irritasjon at en masakre av dem alle ville ikke slukke disse herserenes tørst. De flår dem levende, kjører jern stenger gjennom øynene deres, river ut tungene deres og brenner dem levende. Alt dette er daglig praksis. Det når et punkt der historikerene, teologene og til og med filosofene og de fromme (((fra retten))) anser det som en del av bønnene deres å finne opp enhver falsk anklage, falskneri og forfalske opptegninger de kan bruke mot sjiitene! Det er under slike omstendigheter at Sultan Mahmoud av Ghazni erklærer «Jeg søker verden over etter en sjiit». Det er regjeringen hans som støtter den sunni teologiske rettskjennelsen at ekteskap mellom en muslimsk mann og «bokens folk», som vil si jøder, kristne og zorastere er lovlig, men at det er ulovlig å ekte en sjiit kvinne.

Når seljukene kom til makten, fordommer og partiskhet ble sterkere mot verden av tanker og religion. Fra det sosiale perspektivet, føydalismen og formynderskapet aksentuerte gradene av utnyttelse av massene, især bøndene til et uutholdelig punkt (((grad))). For å oppretholde statens politikk, pisking og tortur er nødvendig, resulterer i konstruksjonen av mange hauger av hodeskaller og øyne.

Det religiøse fundamentet til sunni sekten, som fra begynelsen av hadde blitt den «stalige islam», blir et konglomerat av den mest fornedre og forutintatte(((fordomsfulle))) troen og strenge regler. Det blir et verktøy for å rettferdiggjøre den umenneskelige oppførselen til herskerene. Det kompromisser med de autokratiske regimene til Ghaznavid og Seldsjukk tyrkerene og mongolene. Det blir opium til folket, og et draps instrument for å brukes til å hindre enhver tanke eller handling som setter interessene til de mektige på spill og skader godseierene og de føydale lederne.

Det er dette som får sjiisme til, under denne perioden, å oppstå som kilden til opprør og kampen til det undertrykte folket, særlig den rurale befolkningen(((bonde folet))). Det blomstret vidunderlig, i mangfoldige fasetter og i forskjellige retninger, moderate og ytterliggående, i form av forskjellige folkebevegelser mot makten, bevegelser som terrorismen(((((()))))) til Hassan Sabbah, ((((((felleseierskapet)))))) til qarmaterne, den ytterliggående kulturelle og religiøse troen til Ghalat (((قلات))), ((((((((((((((((og opprøret for den frie tanke hos noen av sufi sekten av den revolusjonære shjiite (((tanke)))skolen, mot den tøffe  antipatien(((fordommer))) og den hjerteløse, forstenede sensuren av det  teologiske og rettslige systemet knyttet til den styrende gruppen.))))))))))))))))) Og endelig, den intelektuelle, moderate og rike (((imamat skolen))), som den største kultur og tanke strømmen, gjør opprør når de blir konfrontert med den statlige religionen og kulturen.

Det oppvekkende kallet og sjansene for læring innenfor denne tankeskolen er basert på de to prinsippene av imamat og rettferdighet. Det avler (((skaper)) det revolusjonære ropet fra ashura og den pågående mobiliseringen av folket mot de eksisterende forholdene. Det inviterer folk til å vente på den skjulte imam som er i okkultasjon. Det løfter de kritiske problemene rundt «tegnene til tilsynekomsten» og «tidens ende». Det holder håpet om «forløsning(((frelse))) etter martyrium» i livet. Det fremmer ideen om hevn og revolt, troen på den endelige undergangen for tyranene og en forordning for skjeben til den styrende makten som fordeler rettferdighet med sverd. Det forbereder alle de undertrykte og rettferdighetsøkende folk som venter på å delta i opprøret. I noen byer som Kashan og Sabzevar, der sjiitene er sterke, sadler de en hvit hest på fredager, og alle folk i byen, de protesterende, misfornøyde og forventningsfulle sjiitene føller hesten ut av byen, til tross for motstanden fra regjeringen og den regjerende religionen. De venter på forløsning og frihet fra tyrani, og starten på et opprør. De diskuterer spørsmål som skaper frykt blandt ((makthaverende)).

I løpet av første halvdel av det åttende århundre og de påfølgende masakrene av Djengis Khan og Hulako, når det mongolske styret hadde redusert det iranske folket til underkastelse, depresjon, ydmykelse og svakhet; (((når hevnen til Djengis Khan var loven((rett))))); når sverdet og bøddelen var lovens håndhevere; når den mongolske Khan slekten og nomadne og embetsmennene(((offiserene))) og lederne av de mongolske stammene hver og en styrte som føydalske herrer over forskjellige regioner og gods, og hadde slavebundet småbøndene på den mest grusomme måten; når også i byene, de fleste (((geistelige))) var i de mongolske herskerenes tjeneste, de påkalte folket til å underkaste seg i ´den sanne sunni religionene` navn under de psaudomuslimske herskerene som fortsatte som kopier av Djengis Khan. De omskjærte seg selv bare for å behage muslimenes religiøse sentimentalitet på bekostning av utbredelsen av kultur, tro, moral og samfunn, og eksistensen(((tilværelsen))) til muslimer.

Noen av de religiøse(((geistlige))), hvis ærbødighet fikk de til å avstå fra å samarbeide med herskerene og tyranene, hadde krypt inn i fromhetens glemsel i sufi klosterene, dermed indirekte blitt verktøyene for broleggingen av stien til undertrykkelse og forberedelsen av bakken for mord. De forlot folket forsvarsløse ovenfor piskingen fra de mongolske bødlene og ransmennene, og de falske (((guds menn))).

Det er under disse forholdene at en religiøs predikant setter ut mot søken etter sannheten på måten som Salman gjorde. Først tilnærmet hans seg den fromme Balu i leten etter frelselse i hans skole av fromhet og frihet. Der ser han at fromhet forholder seg stille ovenfor tyraniet. For en skam! For en hjerteløshet og egoisme at en mann skulle være omgitt av ropene til fangene, brølene til bødlene, nøden blandt de fattige, de grusommes piskeslag over de hjelpeløses kropper, og istedet for å frivillig forsvare de, skulle han bare be om sin egen forløsning og prøve å oppnå paradis for seg selv! Salman flykter fra denne mannen i avsky og reiser til Semnan for å besøke Rukneddin Emad-od-Dowleh, hvis ærbødighet og ledelse innenfor sufi utøvelsen(((skikk))) er velkjent. Han finner også sufi utøvelse, som fromhet, som en måte å flykte fra virkeligheten og ansvarlighet, vende seg vekk fra folkets skjebne og å ignorere grusomhet og tyranni. Salman mener sufien har et ømt hjerte, følsomhet og en storartede sjel. Men, hvordan har det seg at floden med blod ytgytet av mongolerne i dette landet, og at forfallet som truer islam og befolkningen, ikke på noen måte uroer sjelefreden og det ømme hjertet hans? Salaman flykter fra han i hat og reiser til Sheikh ol-Islam, Imam Ghiasuddin Hibibollah Hamavi i Bahrabad for å få kunnskap om de religiøse lovene og teologien til den sanne sunni sekten fra han og for å finne hans vei tilbake til den opprinnelige kilden av sannhet. Her ser han en teologi som avdekker og drøfter tusen problemer rundt baderoms etikette, men mangler totalt noen som helst bevisstthet om den onde skjebnen nasjonen står overfor.

I avsky fra alle disse kappene av fromhet, og tilfreds med at all denne religiøse læren er veverene av fromhetens klær som skal brukes av undertrykkelsens kropp, og med et hjerte fylt med hat mot de ubarmhjertige mongolske herskerene, og ravende av smerte grunnet den onde skjebnen til det muslimske folket, som en muslim annsvarlig for folket og  velinformert om (((dagens situasjon))), og som en protestant mot det eksisterende samfunnsystemet, etter å ha mistet al tillit til selgerne av religion, Sheikh Khalifeh velger Alis islam, læren av protest og martyrium.

I en darvishs enkle klær går han til Sabzevar som en ensom fremmed, tar opphold i byens store moske og begynner å preke der. Dette markerer begynnelsen av den sarbederanske frigjøringsbevegelsen. Han er en predikant i opprør mot alrt som lærer folk å bøye seg for ignoranse og undertrykkelse, et opprør støttet opp av tro, en lære av tenkning og en «Rød» historie: Sjiisme. Langsomt begynte det underpriviligerte folket å forstå, å sette sin kurs, og som et resultat, å bli en truende styrke. De offisielle(((statlige))) pseudo geistlige begynte deres vanlige spill med å spre rykter for så sende ut religiøse dekreter, og til slutt, påkalle autorisert mord:

«Denne sjeiken drøfter verdslige saker i moskeen»,

«Denne sjeiken formoder  moskeen og forurenser guds hus», og

«Denne sjeiken forvirrer folkets religion».

De pseudo geistlige prøver å vende folk mot han og forberede (((årsaken))) for hans undergang. De hjelper den mongolske herskeren med å ta hans liv. De skriver til den mongolske herskeren og sier at sjeiken har gått bort fra den sanne sunni religionen og ikke er forberedt på å angre og trekke seg til tross for deres beste anstrengelser. De sier han sprer verdslige tanker i moskeen og sprer protestantenes (sjiitenes) (((sak))). De fortsetter «Hans oppførsel kaller på dødstraffen og det er opp til Sultan Saied å befri religionen fra denne pesten». Spredningen av rykter og opphisselsen av folket mot han vokser, men sjeikens kall for forståelse, tro, og frelse fortsetter å tiltrekke hjertene til det underpriviligerte og lidende bondefolket til han i stadig økende omfang. Inntil en morgen, når hans beundrere vanligvis går for å besøke han, og de ser hans døde kropp i moskeen.

Etter attentatet mot sjeiken, fortsetter hans (((disippel))) Sjeik Hassan Juri hans arbeid. Han kaller umiddelbart til opprustning, organiserer sine (((dissipler))) og går under jorda. Han begynner å cvandre gjennom byene og sår frøene til forståelse og opprør hvor enn han går, på sjiismens grunnlag. Folkets (((forstand))) er forberedt. Hjertene til det slavebundene folket banker etter opprør under gardinen av hemmeligholdelse. Ett gnist vil være tilstrekkelig.

En nevø av herskeren reiser inn i landsbyen Baashteen, en landsby rundt 36 kilometer sør fra Sabzevar, slik han normalt pleier å gjøre. Med hans tilhengere går han inn i huset til Abdul Razzaq, en av de fromme og rettskafne landsbyboerne som fortsatt (((lever under))) den ødeleggende innvirkningen(((påvirkningen))) fra den religiøse propagandaen til herskeren. Tilhengerene (((følget))) spør landsbyboerene etter mat, og de blir servert tilbørlig. Så spør de etter vin! For landsbyboerene som er muslimer og sjiiter, som har blitt dypt påvirket av Sjeik Khalifehs ord, blir det for mye å hente vin til slike kjeltringer, og i tillegg under tvang. Likevel så serverer de det! Gjestene blir fulle! De spør etter kvinner! Dette var begynnelsen på eksplosjonen, veldig enkelt og presist. Verten går til folket og kaller på sjiitene og utbryter at den mongolske herskeren spør etter kvinnene (((deres))). Hva er svaret deres? De sier «Vi er forberedt til å dø i stedet for å bli tilsmusset! Våre kvinner skal for fienden være våre sverd». Resultatet er uungåelig. Folket har bestemt seg. De dreper hele gruppen på et forsøk. Siden de vet at det ikke er noen vei tilbake, siden de vet at de allerede har valgt døden, og de slutter å nøle. Valget av døden gir dem en slik kraft at landsbyen alene fører et vellykket opprør mot det blodtørstige regime. Landsbyboerne tar over byen, sloss mot den mongolske hæren og dekretene til pseudo geistligheten til statsreligionen. De er seierrike. De roper: «Frelse og rettferdighet!» og «Tiliintetgjørelse av makten til de herskende mongolene og innflytelsen til presteskapet til de herskende sin religion og de store godseierne av (((maktklassen)))». Offrene av uvitenhet og pseudo geistligheten og fangene av mongolenes undertrykkelse fortsetter å slutte seg til opprørernes rekker. Sabzevar blir et maktsenter; som en brann som sprer seg gjennom tørrt kratt, sjiit revolusjons(((garden))) som nyter støtten av bondekrigerene og forsvarerne (((forkjemperne))) av folket, og har ideologien til Sjeik Khalifeh og Sjeik Hasan og liknende velinformerte, rettskafne og (((misjonerende))) menn med lærdom, oppslukte hele Khorasan og nordre Iran og hisset til og med opp den sørlige delen av landet. Og for første gang, en revolusjonær bevegelse basert på Alavite sjiisme, imot fremmed herredømme, intern svik, makten til føydale adelsmenn og velstående(((rike))) kapitalister, hadde et væpnet opprør, ledet av bønder syv hundre år siden, under rettferdighetens fane og martyriumets kultur, for den slavebundne nasjonens og det underpriviligerte(((berøvede))) folkets frelse.

Og dette er det siste revolusjonære (((vinket)))(((bølgen))) fra alavite sjiismen, rød sjiisme, som i syv hundre år vedvarte å være den revolusjonære åndens flamme, letingen etter frihet og rettferdighet, alltid hellende mot alminnelige folk og sloss ubøyelig mot undertrykkelse, uvitenhet og fattigdom.

Ett århundre senere kom Safavidene, og sjiisme forlot den fremragende(((store))) moskeen til (((vanlige(((alminnelige))) folk))) almennheten for å bli den nærmeste naboen til (((Ali Qapus palass i den kongelige moskee))).

Rød sjiisme forandrer seg til Svart sjiisme!

Martyriumets religion forandrer seg til sørgens religion.